Ripley spilles ikke lenger av Matt Damon eller John Malkovich, og det er det eneste problemet. Barry Pepper har et fikst navn i hvert fall her i Stavanger, men halvmånefjeset hans stråler ikke akkurat mer enn tusen nokiaer. Man kan nok venne seg til mannen i løpet av tretti års ekteskap, men det har vi som må gå helt fra Jernbanelokket til januar-regn, ikke tid til.
Roger Spottiswoode har regissert, og han kan i hvert fall lage en god historie. Dessuten forteller Highsmith denne gang fra kunstnermiljø i London, der den gale maleren Derwatt (Douglas Henshall) er i ferd med å bli en Tate-kjendis med bilder som man kan kalle Benetton-ekspresjonisme. Men så dør han i harrypadda si (Citroën CX). Skal man la den unge Ripley overta identiteten hans inntil bildene er solgt?
Jacinda Barrett fra «Poseidon» spiller den halvfatale franskefemmen Heloise på en kriminelt innsmigrende Kidman-måte – og Claire Forlani egger en nyttig forfalskner med sin smale grønnsakspiserkropp. Ingen skal si at kunstnere lider.
Da Willem Dafoe dukker opp i rutete Chat Noir-dress og framstår som plagsomt innsiktsfull kunstsamler, begynner den kriminelle delen av handlingen å bli synlig. Jeg skal ikke røpe om Dafoe blir myrda, jeg skal bare fortelle at nuperellebikkja til Heloise kommer vimsende med tupeen hans i tennene.
Tom Wilkinson er engelsk politimann og etterforsker på et sordinert Columbo-vis på den franske slottsbygda, og der står Ripley i boisen med mistenksom svigerfar, ødelagt vase og blod på golvet. Det er veldig underholdende. Problemet er bare Barry Pepper. Han var nok grunnen til at filmen lå ferdig på hattehylla i tre år før den ble lansert.