Etter sånne setninger ser folk for seg at Kennedy-mordet blir avslørt i slutten eller at det viser seg at den homofile butleren egentlig er en Mazda 1300 fra 1973 med rutete setetrekk og overfylt askebeger.
Jeg likte ikke «Desperate timer» før det gikk opp for meg hva den handlet om. Nok om det. Takk for i dag!
Noe kan jeg fortelle: Det lykkelige og vellykka ekteparet Gerard Butler og Maria Bello tilegner seg høye voksenstemmer og primal-mimikk da den uvanlig sure psykopaten Pierce Brosnan setter seg i bilen deres og forteller at han har kidnappa den lille datteren.
Vi har skjønt at noe skulle skje, for filmkomponisten gikk i dyster beredskap allerede ved Bellos innledende søvnscener, men vi liker dårlig at en tidligere smokingbærer som Brosnan skal oppføre seg så utsøkt ekkelt samtidig som han er ubarbert på den litt ekshibisjonistiske nattklubbmåten.
Nå viser det seg at Brosnan er ute for å plage. Han lager vemmelige reality-prøvelser for det anstrengte foreldreparet. Han snakker med lav nevrotikerstemme, som om han vil unngå å vekke samvittigheten. Vi aner at usannsynligheter vil spre seg som smittsomme hjernesvinnbetennelser, men foreløpig aner vi ikke hva grunnen er.
Om slutten kan jeg bare si at den er omstendelig og vil tiltale kvinner. Den eneste svakheten ved filmen er at heller ikke Butler er en Damon eller en Malkovich. Fraværet av kule menn er noe man må leve med i den innledende førpåske-sesongen.