Men han kan ikke lage film. Han kan heller ikke plukke hovedrollen. Nok en film med feil mann.
Til filmen om husbonden som drømmer seg ei midtlivskrise, har han valgt britiske Martin Freeman, en skuespiller som ikke har sertifikat og ser sånn ut. Freeman likner en stor boks eller en liten sekk, og hvis noen hadde sagt at han skulle gifte seg, ville du ha tilkalt øyelegen. Mannen har ikke utseende-sjarm og han stråler mindre enn en fasttelefon med sveiv.
I filmen er han gift med hesja Gwyneth Paltrow, men begynner å ha sterke seksuelle drømmer om Penélope Cruz. Hun ligger på golvet i et vulgært funkishus med naken underkropp bak røde gardiner og ser ut som et parodisk Almodovar-flashback. Etter hvert viser det seg at Cruz er en virkelig person, men slett ikke så skjønn eller stas-seksuell som i drømmene. Dermed rasler filmen inn i et slags handlingskott der den blir stående og gruble for seg selv: Det grønne graset på den andre sida av klipperen... mumle mumle... du vet hva du har. mumle... mumle.
Dette er en film der manusforfatterens bulk i buksa ville ha passet akkurat inn i hølet i hodet.