I denne romantiske komedien bor for eksempel en oppdikta prinsesse på oppdikta øy sammen med en far som likner oppdikta diktator og følgelig kommer til å slå dattera, smitte henne med difteri og stenge henne inne i den kalde taco-kjelleren. Mennene rundt henne er som klamme marsipan-skulpturer. Hus og hage og natur er så harry at du føler deg som en 17 tommers svarthvitt-tv i campingvogn på Søgne.
Margarita (som deler navn med tequila i sukkerlake) skal gifte seg med en mann som likner billig kjoletøy, men i stedet treffer hun bokstavelig talt (venstre forskjerm) den fattige fiskeren og tjuven Bodegio eller noe, og bringer ham til barytonens seng. Helten er en mann som går med haitann rundt halsen i tilfelle han trenger en reserve til smilinga si.
Fiskertjuven slår seg til i El Comandantes slott. Etter hvert som det går opp for deg at en romanse er i emning mellom diktatordattera og fattiggutten, håper du at Hallgeir Langeland plutselig får ansvaret for strømforsyningen sånn at alle må slokke lampene sine og dra ned blendingsgardinene klokka 20.00 før de pisker seg til å spise sild og barkebrød til kveldsmat. Hvis strømmen går, kan du nemlig gå glipp av oppgjørsscenen der farsens fiske-fetisjist opptrer i en rosa Melka-skjorte som antakelig ble vaska sammen med brukt toreadorklut.
«Evita» var ille, men dette er verre.