Filmskaperne kunne ha skapt tradisjonell gapskratt av den umodne moped-stunteren som vil bli en rå mann for å imponere stefaren sin. Jeg tror ikke de gadd. Jeg tror alle var trøtte i beina og sløve i hodet og egentlig ikke følte for suksess. I stedet skildrer regissøren Akiva Schaffer inngående den hensiktsløse delen av menneskeheten som de aller fleste av oss tilhører. Vi som hele tida strever med å finne opp ostehøvelen og virker patetiske på naboer, slekt og behandlingspersonale.
Rods døde far var stuntmann. Rod er en umodnet tosk som gjør spinne-i-sanden-stunts med mopeden og følgelig går i superhelt-drakt med kappe. Kameratene hans er det man kan kalle nerder uten vett; Dum og Dummere-avkapp som gjetter på drops-smaker og bare kjenner hverandre. Da Rods problematiske stefar trenger penger til en hjerteoperasjon, vil Rod hoppe over 12 busser med mopeden sin.
Det er litt Adam Sandler i filmen. Det er en del «Flashdance», noe ærlig og tørr satire (ingen spiller Europe i fullt alvor), her er fragmenter fra mange ungdomsfilmer uten innvoller.
Filmstilen er særegen, for den underyter bevisst, som en alternativ livsholdning eller et stolt kunstnerisk credo: Jeg nekter å være så hekkans flink. Et eksempel: Rod erklærer for hele verden at han skal hoppe over bassenget med mopeden sin. Den store dagen kommer. Uten å bygge opp scenen, uten å fylle den med ekstrahumor eller utvikle slapstick-poenger, kjører Rod ned en rampe og havner midt i bassenget. Ferdig med det.
Alt er teit, nesten ingen ting er morsomt, og samtidig er «Hot Rod» en sinnssykt vittig film. Sa jeg det? Vil du se Spider-man-klinkekulene mine? Vil du bli med hjem og spille ostepop-sjakk?