Korrupte næringslivsfolk som driver lyssky virksomhet med blåsyra si og forurensningstinga sine, og overvektige torpedoer som kanskje kunna ha banka opp for eksempel Fartein Valen på en dårlig dag.
Derfor er det heller ikke overraskende at den fattigslige thriller-slutten i containerne på kaien er visuelt så lite tilfredsstillende og generelt så dødsslakk i slurva at den minner mest om amatørskapt barnekrim fra NRKs ettermiddagstilbud Fabrikken. Så var det sagt. Igjen er problemet med norsk film selve fortellingen. Det hjelper faktisk lite at den opprinnelige påfinneren heter Gunnar Staalesen. Han er en språkmann, og film er noe helt annet. Handlingen er dødsteit.
Likevel vil du se «Varg Veum – Bitre Blomster». Det er fordi den har Trond Espen Seim, som er så skjødesløst og skeivt mandig at han burde gå inn i samlinga av norske turistmål på linje med Holmenkollen, Geirangerfjorden og ølserveringen i Tromsø. Seim har en merkelig, lenende rovdyrpersonlighet som gjør at han samtidig virker uforståelig snill og helt uberegnelig. Han retter på de lange hårtjafsene uten at nakken får den berykta Modern Talking-slengen, han snakker som om alle ordene egentlig er for lange for ham og han ser ut som om han egentlig ikke interesserer seg for folk på en djupt sympatisk måte.
Jeg syns han er verd filmen. Hvis den hadde bestått av flere scener mellom ham og Bjørn Floberg, kunne mye minneverdig ha oppstått. Ellers syns jeg Kathrine Fagerland fra Stavanger ble et frisk pust i en samling av næringslivsfolk som karikerte seg sjøl så mye at det antakelig gikk ut over den psykiske helsa deres, som om de var med i en marxistisk pamflett i Hålogaland Teater på syttitallet.
Filmen starter med at et barn blir borte, og antakelig er drept. Barnedrap er ikke morsomt, og «Varg Veum – Bitre Blomster» er egentlig en morsom film.