Denne filmen gjennomgår et nifst, uforståelig personlighetsskifte underveis, som når for eksempel en blackmetal-musiker midt i konsertsesongen forelsker seg i ei Ten Sing-jente fra Farsund og begynner å spille Whitney Houston-sanger som flageoletter på hotellrommet.
«. 45» starter som en skrythalsfilm fra Guy Ritchie-segmentet av tourettes-fanatikere. Milla Jovovich er den utstudert vulgære venninna til søpledyret Big Al og den påståtte elskerinna til en sosionom-snill lesbisk dame. Alle tre imiterer hormonproduksjon med en skitten strøm av dårlige kjønnsvitser som kan få sunne mennesker til å vurdere kastrasjon.
Big Al spilles av den skotske skuespilleren Angus Macfadyen, og det litterære ved ham er størrelsen på kjønnslemmet, en påstand som saboteres av at han iført trange jeans ser ut som ei Barbie-dokke med truseinnlegg. Milla Jovovich gjør den verste rollen noensinne. Hun er ei så ekkel dame at hun ville blitt kasta ut av både Rorbua og krisesenteret.
Så får Milla juling av Big Al. Da snur filmen. Alt blir selvnytersk sadistisk, og så skal resten dreie seg om at Milla er et offer for kvinne-undertrykkelse og må komme seg ut av denne fæle verdenen av mennesker som bare vil og vil noe med henne. Dermed oppstår en dustefilm i plagsom identitetskrise, og dere vil ikke se hvordan det går.