Mulighetene er til stede. Et fargerikt kollektiv er (som syttitallet) fundamentert på en freudiansk psykiater-patriark (majestetisk Brian Cox) som behandler alle og gjør alle sykere og utnytter og utbytter sine omgivelser. Omgivelsene består for eksempel av en selv-realiserende feminist som tror hun er poet (Annette Bening) og mistenkeliggjør mannen sin (Alec Baldwin) og gir bort sønnen (Joseph Cross) til den absurde behandlings-familien. Den freudianske diktatoren bor i et rosa fru Pigalopp-hus der møkka flyter og alt er forklart og fritt. Syttitallsdronninga Jill Clayburgh ser ut som Grusomme Gabriel på håret og nekter å gjøre husarbeid. Gwyneth Paltrow spiller farse-jomfru, og Evan Rachel Wood er den sunt-sarkastiske lillesøstra.
Det kunne ha vært starten på en virksom satire over tiåret da folk begynte å gjøre dårlige vaner til en slags selvrealiserings-religion, men i stedet ramler filmen ned i ei sentimental oppvekst-bløyte der den tårøyde regissøren holder kameraet fast på ansiktene for at vi skal få se når skuespillerne øver på smertefulle minespill.
Det finnes en usmakelig vits om toppen på tålmodighet. Det er hvis du putter en sukkerbit i munnen på en gris og kysser den bak til du kjenner søtsmaken. Jeg tenkte på den vitsen da jeg så «Running with scissors». Jeg ventet og ventet på at søtsmaken skulle manifestere seg, men alt som skjedde var mer skitt. Det er ofte sånn med filmer der folk skal være altfor spesielle. Det spesielle er kjedelig, for, som hovedpersonen sier, «etter hvert består livet bare av overraskelser».
Oppvekst-personen Joseph Cross er en søt fyr. Hvis han hadde spilt den udeltakende lille prinsen i et sinnssykt samfunn, kunne han ha fungert som uskyldsmyte. Men filmen skildrer ham sentimentalt fordi han er homofil og taper sin avstand, og så blir han ikke noe annet enn en selvopptatt mimrer av den sorten som plager livet av norske bokanmeldere hver høst. Bening er på en måte filmens Mor Oscar, så hun har en mimikk som minner om karamellpudding i jordskjelv.
Filmen er basert på romanen til Augusten Burroughs, som utgir den for å være biografisk. OK. Det gjør den ikke sann.