Det var havet som gjorde «The guardian» til en underholdende film på kino. Kevin Costner så ut som et naturtro Hemingway-avkok der han blandet seg med saltvannet for å gjenoppfinne det utskjelte heltemotet. Han var ekte som et skjær, som en øy, som en værbitt garnkork.
Traustheten ga innlevelse på historien om kystvakt-svømmeren som skal lære opp ungdommen i et svært innendørs anlegg. Costner bar havet med seg som om han var en draug.
På TV er det Ashton Kutcher du legger mest merke til. Når Kutcher smiler, får du følelsen av å møte en mentalt ustabil skvaldre-skvett som allerede som barn tvangsforte hundehvalper med svette sykkeldekk.
Bedre blir det ikke av at den burgerbaserte eleven skal sjekke opp lærerinnedama Sagemiller. Du frykter straks at det urovekkende paret skal få uansvarlige ideer om sex, og at dama skal oppdage at Ashton egentlig er Hilary Swank i utspekulert areidstøy.
I filmen spør en av kystvakt-elevene om man kan dø av klorforgiftning, og svaret er egentlig at filmer kan det. Hvis en film oppholder seg for lenge i bassengvann, blekner interessen. Dessuten degraderes Kevin Costner på nattklubb. Når han står ved bardisken og drikker shots, får du følelsen av å se et hermetisert naturfenomen, og du ber stille om at Al Gore skal komme forbi og be ham gå utendørs og fjerne noen CO2-er fra lavtrykket med den friske fishermanpusten sin.
Etter bassenget drar guttene ut i saltvannet igjen. Det redder filmen. Men slutten kommer du til å hate.