Robert Altmans film om et direktesendt radioshow med westernsk gyngestolmusikk er ekte, for den dikter så troverdig at til og med musikere likner mennesker.
«A prairie home companion» gikk visst ikke så bra på kino, og det er en skam for menneskene. Det beviser at de virkelig fortjener anorakk-kanalen NRK som sender kombinert hopp for 30 meters hoppere i stedet for nyheter om morgenen.
Filmen starter med en diner noir og en privatdetektiv som snakker historisk pulp-litterært og forteller at radioprogrammet har vart siden Jesus gikk i tredje klasse. Så får vi en forestilling på og bak scenen, den siste før scenen blir parkeringsplass.
Woody Harrelson småsynger grisevits, Johnson-søstrene kommer inn for seint på grunn av et langt godstog. Og så hovedpersonne Garison Keillor, som er autentisk, men den minst sannsynlige av alle. Den gravide inspisienten vandrer utålmodig rundt, og verden fylles av en musikk som antakelig ble sunget av Jesus i tredje klasse.
Skildringen av præriehjem-musikken er fengende, fengslende og samtidig nesten-satirisk. Når der nynner «grandfather's clock was too large for the shelf», ser de for seg ei klokke og tenker verken freudiansk eller terapeutisk. Dette er musikk for folk på så små steder at postbuda har trofékoner, og samtidig treffer den en slags fellesnerve som går fra morgengraset til mageregionen. Til slutt synger alle «Red River Valley» så hjertene smelter til tårer, og de renner bort der hvor beveren bygger og oteren yter.
Og siden vi lever i den smertefulle globaliseringens uvirkelighet, kommer også Tommy Lee Jones innom og er sjefen de nye tidene. Selskapene har kjøpt opp, og selskaper legger ned fine, gamle ting. Tynne pengeflyttere tråkker på hellig grunn der andre mennesker pleide å jobbe. De svermer som blodfulle mygg i sine automatgira konkurranse-dresser og er den nye svartedauen for vanlige folk som pleide å kjenne han de jobba for.
Kan dere den om elefanten og den nakne mannen? «Ja, den var jo søt,» sier elefanten, «men kan du virkelig puste gjennom den?»