Figurer som tilpasses kjente norske skuespillerstemmer er også stilig. Det rare er bare at storyen i «Elias og kongeskipet» utvikler seg så merkelig.
Det starter med at den søte, lille redningsskøyta Elias, som ungene kjenner fra barne-TV, blir mobbet av storkaksen Rocke-Gabrielsen II. I dette eventyrets bildespråk er han utformet som en rådyr, sleip yacht. Effektivt sørger han for at Elias mister retten til å være redningsskøyte.
Har man ørlite grann trening i å tolke fortellinger, vil man straks anta at mobberen er historiens skurk. Desto mer pussig er det at storkaksen midtveis i filmen forsvinner. Brått handler det om at Elias får bli med på letingen etter Kongeskipet. Og like plutselig utvides den jakten til også omfatte Prinsesseskipet.
Ja ja. Kanskje de søte små ikke bryr seg om slike umotiverte hopp og sprett i fortellingens logikk. Men underlig er det at manusforfattere og regissører, Øyvind Rune Stålen, Espen Fyksen og Lise I. Osvoll, ikke følger dramaturgiske regler bedre. Moralen i storyen er i alminneligste, lettvinte laget: Man må være seg selv, så går alt bra. Gjør det det?
For øvrig er filmen en god visuell opplevelse. Særlig morsom er kranrekka i Storvik-havnen som ræpper seg gjennom jobben. Slottet ved fjorden er storslagent, stormscenene er farlig ville og den virvlende redningsaksjonen skummel nok.
Flere figurer er riktig festlige, fra de tre paparazziene tolket av Raske Menn til båten Berte med Ane Dahl Torps tøffe trekk og stemme. Nevnte skikkelser sørger også for at foreldre ifølge kan ha en munter stund i lag med barna. Se den gjerne.
kristin.aalen@aftenbladet.no