Han må føle seg skikkelig satt utenfor, for vi har nok sett de fleste nå.
Filmene om tegneserie-helter har ofte (som Spider-man) den ulempen at hovedpersonene egentlig bare er overskikkelige munker som ga livet sitt til ett eller annet som gjør at de sitter når de tisser og snakker slik Kjell Magne Bondevik gjorde. Ghost Reidar er også en sånn fyr, men han har to fortrinn fremfor de andre: Han spilles av den testosteravgale plastikeren Nicolas Cage, og han kjører motorsykkel. En slags super-Blunck med støyende doning. Vi vet alle at mc-folk egentlig er menn med putemjuke testikler og et uformulert dødsønske, men helle min duss så flotte de ser ut når de spinner svovel i smågrusen. I «Ghost rider» spiller Cage en stuntrytter som selger sjela si til Djevelen for å redde far fra Marlboro-kreften. Dermed mister han tenåringskjæresten sin. Og akkurat da han har funnet henne igjen, dukker mesteren opp og vil at han skal hente hjem den bortfløgne sønnen Blackheart. Oppdraget innebærer også at Cage kommer i kontakt med spøkelsescowboyen Sam Elliott, den eneste skuespilleren i verden med hår på øyelokka!
Ghost rider gjør omtrent det de andre gjør, men han gjør det med flammende hjul (wheels of fire, running down the road...) og en litt forvanska front som består av flammende kranium. Mannen setter fyr på syndene i sjela di. Det gjør vondt.
Filmen er visuelt skikkelig gjort, den har fart og flammer og flotte forvandlinger. De som liker best realistiske dramaer om ekte engelskmenn på utenlandstur, vil ikke ha det godt her.