Med Robert De Niro i registolen og en gjeng med berømtheter foran kamera burde «Den innerste sirkel» rystet en i nesten tre timer. I stedet berøres jeg knapt.
Tidlig lurer jeg på hvorfor historien forblir uinteressant. Egentlig har den mange elementer som kunne engasjere: Hvor langt strekker lojaliteten til en hemmelig sikkerhetsagent seg? Når går familien foran jobben hvis man er spion?
Matt Damon spiller Edward Wilson, en usikker 21-åring som verves til kontraspion under andre verdenskrig. Han vokser raskt med de lyssky oppdragene. Snart er han en dreven CIA-agent som står bak aksjoner i land USA ikke liker, for å si det forsiktig.
Likevel, dette er ingen spionthriller, men et drama om de moralske følgene av å leve som agent. De Niro forsøker å skape et psykologisk troverdig portrett av fyren. Han pendler mellom en rekke tidsplan, fra 1960-tallet via 1939 og helt tilbake til det tragiske barndomsåret 1925 da Edwards far skyter seg.
Slik skal vi forstå hvorfor Wilson blir en kald fisk. Samtidig virker De Niro redd for at vi ikke skal fatte poenget. Han lar Damon vandre hit og dit, mutt og alvorstung, inn dører og ut av korridorer. Nettopp dette mimikkløse steinansiktet blir etter hvert utrolig kjedelig. Jeg har skjønt hva du vil si, herr regissør!
I tillegg fortaper De Niro seg i flere delhistorier under 2. verdenskrig og gjennom den kalde krigen uten å gjøre disse poengterte nok. Filmen burde vært kortet kraftig ned midtveis for å spisse seg mot de menneskelige omkostningene.
At isklumpen Wilson ikke akkurat evner å varme damene, forbauser ikke. Men de savn agenten skaper hos kvinner, blir forbausende utydelige. Både Tammy Blanchard som Edwards kjæreste, Angelina Jolie som hans kone og deres lille sønn forblir kulisseaktige. Først i sluttscenene tar det seg opp, takket være godt spill fra Eddie Redmayne i rollen som den voksne sønnen.
Det meste er et kjede av svik og onde handlinger, utført av folk ingen kan stole på.
Jeg kjenner det bare ingen plass.
kristin.aalen@aftenbladet.no