Men Judi Denchs barske barkansikt og Cate Blanchetts frostfjernende og kunsthistoriske profil gjør at du får følelsen av å se noe vesentlig.
Engelsk tradisjon er sånn: Det er skuespillerne du husker, og historien betyr mindre. Filmen er laget etter en roman, og romaner virker vanligvis litt gammelmodige, for de tar jo så lang tid å skrive. I denne treffer vi både den freudiansk skadde jomfru og den eksistensielt oppkåta hustru. Dench spiller velformulert og eldre-kynisk kvinnelig lærer — det er heksa. Blanchett stråler som halvgammel (37 år) ny kollega som plutselig og hinsides en hver sannsynlighet realiserer sitt sjabre seksual-ego ved å forføre en britisk 15-åring. Og tro meg: Britiske 15-åringer ser ikke mye ut som sexobjekter.
Etter hvert som forfatterinnen blir grepet av sine naive forestillinger om de ensomme jomfruers groteske erotiske mot, blir rollefiguren til Judi Dench et drastisk utøvende troll som på ubegripelig vis har gått seg vill i sitt eget eventyr. Dermed forlater filmen dramaet og blir en nesten-erotisk nesten-thriller.
Thriller-genren har helt spesielle privilegier i forhold til sannsynligheten. Dramaet må holde seg nøkternt til det troverdige og lider følgelig mye urett. Det er selvsagt fristende å skrive en fortelling der fantasien får så frie utløp som i «Notes on a scandal», men det skaper en egen form for oppgitt og irritert kjedsomhet som ingen flinke skuespillere kan kurere.
Det bør nevnes at Bill Nighy gjør en skjønn, følsom-nervøs rolle som helt ekte mann mellom de to mytefigurene.: