I Luc Bessons vasete lille svart hvitt eventyr «Angel-A» opptrer Rie Rasmussen som en merkelig himmelskapning av den sorten som bare burde sitte på pubertetgutters sengestolpe og inspirere fysisk vekst iført fransk undertøy. I stedet ragger hun opp en arabisk svindler i Paris og utnevner seg sjøl til den håpløse underyterens skytshelgen.
Da Shakespeare hadde møtt Besson, nevnte han støyen & raseriet som ikke betyr noe som helst. Besson lot som om han ikke hørte det. Filmen handler om en egentlig usympatisk liten egosentriker som har driti på det berykta draget som ofte blir stående uvaska i lettvinte folks liv. Han vil ta livet av seg. Det vil også den lyse dama, og svindleren klarer på mystisk vis å redde den våte stylta udrukna i land. Dermed oppstår både skjebnefellesskap og kjærlighet. Angel-A forvandler seg til gatekvikkhetens Golda Meir og ordner opp i alt.
Kan man elske en engel på jordisk vis? Er man egentlig nødt til å vite det?
Til syvende og sist blir dette en film om at tiden er en ressurs. Man kan bruke den til å finne opp solenergi og stakittgjerder.