Hvis man ser på hva en krigserklæring har gjort med det vi kaller Hollywood tidligere, har filmindustrien forholdt seg til krigen med nesten mistenkelig edruelighet.
Grunnen kan være at globaliseringa har gjort at filmskaperne egentlig tenker mest på utlendingene. 9/11 behandles med en nesten forknytt sinnsro. Det kan ikke være sunt.
Oliver Stones film «World Trade Center» forbigår politikken med alvorlig eleganse, og skildringen av mennene under røbbelet og deres familier føles som en relevant påminnelse både om lidelse og om livets skjørhet og nødvendigheten av kjærlighet.
Filmen funker selvsagt best hvis man ikke aner hvordan det gikk med folka, men da jeg så jeg den igjen, kjente jeg den samme urolige anspentheten som på kino første gang: Denne filmen er spennende også når man vet hvordan det vil gå, og den er like god på TV-skjermen som på kino.
«World Trade Center» starter i de morgenkjølige nyork-kløftene. Sola skinner såvidt. Politimenn er på vei til jobb. Nicolas Cage spiller patruljesersjant. Du ser det første flyet som en skygge. Det andre flyet er lenge bare et rykte. Skildringen av møtet med det ufattelige er forheksende godt skildret, og det er en nydelig, skjebnesvanger stigning i starten inntil taket begynner å dette ned og Cage skriker: «Run!»
Så kommer mørket.