De andre vil kanskje si til hverandre at «Arthur et les minimoys» er et fingerflinkt stykke filmarbeid, og de vil kanskje humre voksenklokt i mørket.
Luc Bessons animasjonsaction er mørkere til sinns enn amerikanske figurfilmer. Den heller vidvinkla mot det surrealistiske allerede i menneske-scenene i starten. Det følger alltid en viss halvjålete kulturkribling med surrealisme, og det er ålreit, for filmen trenger at man er på parti med den.
SPENNINGSSCENENE blir kanskje litt for kvikke og litt for ufølsomme til at folk med normalt utvikla reflekser henger med. Madonna gir stemme til en militant-sensuell alveprinsesse på størrelse med brystvorta si, og David Bowie har vårherrerøsten til den melankolske skurken som man aldri rekker å mislike før filmen er slutt. Ingen av dem fenger helt.
Å mestre eventyr er de enkles talent. Man må rett og slett bare fortelle en historie der alt er så opplagt at til og med dem som vet slutten syns det er spennende. «Arthur and the minimoys» er i stedet visuelt behagelig. En slags kunstutstilling.
FREDDIE HIGHMORE (fra «Charlie og sjokoladefabrikken») bor med bestemor i et stort hus på landet. Mia Farrow er filmens første mirakel. Hun ser omtrent ut som da hun spilte «Rosemary's baby» og beveger seg sprekt som en Puls-programleder med lav fysisk alder. Men kreditorene vil ta huset, og bestefar forsvant.
Dermed må Arthur forsøke å finne juvelskatten, godt hjulpet av en plutselig masai-stamme som forminsker ham til insektstørrelse og introduserer ham for et underjordisk kongedømme der de venter på han som kan ta sverdet ut av steinen. Ting skjer. Filmen beveger seg i skumle ganger og den smetter innom overflaten og rømmer langs digre grasstrå. Det er kjempestilig, men ikke veldig opprørende.
Det litt plutselige kjæresteforholdet mellom Arthur og prinsesse Selenia er ett av de mest sensuelle dette året, men det sier i grunnen mer om de andre filmene.