Da den brutale balteren Rhys Ifans slakter og spiser Hannibals treårige lillesøster, er filmen stein dau. Grotesk barnemishandling i krig. Ikke moro.
PSYKOLOGIEN er også feil. Seriemorderen fra «Nattsvermeren» ble ikke en gourmet-sadist fordi han opplevde fæle ting i krigen. Lecter er ikke et resultat av dårlig barndom. Han er en følelseskald psykopat som har forfinet seg selv hinsides det menneskelige. Poenget med ham er at man kan bli så kultivert at den maten de normale menneskene spiser, ikke er spesiell nok — og moralen og medlidenheten deres er så vanlig at den føles vulgær. Hannibal Lecter er karikaturen på den ekstreme åndssnobb, og han kommer fra superheltenes myterike, der noen folk er uforklarlig annerledes.
NÅR GUTTUNGEN i denne filmen vrenger ondt med Lara Croft-leppene sine, ser vi bare en ganske vanlig tosk som hører hjemme i en dusinthriller med Narvesen-psykologi. «Hannibal rising» er bare enda en kinoting som blør mye mer enn før. Tiddeli-bom! Huttemeitu.
Filmen er laget med en viss historisk glede, men den tidsflørtende eventyrboka virker plagsomt upoetisk og sidrumpa. Da Lecter blir voksen medisinerstudent i Frankrike og vandrer rundt tanta si (Gong Li) som en slags konstant Hannibal-reisning, kan de som fremdeles har hormonproduksjon etter en mørk vinter, oppleve filmen som et litt dystert seksuelt thrillerdrama - men av flyssete VHS-standard.
Rhys Ifans imponerer alltid. Gong Li er stadig vekk en visuelt vellykka kineserinne og funker ålreit som nips. Gaspard Ulliel anstrenger seg desperat for å virke nifs. Det gjorde aldri Anthony Hopkins.