Filmer som denne er laget for mennesker som egentlig misliker vold, men derfor mister mye sterk underholdning. Den konstruerer opp et udyr som er så avskylig at til og med hovedfagsfolka i humanisme syns det er ålreit med tortur. Dette er katarsis-krim for Amnesty.
Filmen er fantastisk vellaget. Patrick Wilson spiller en litt for grei fotograf som blir kjent med ei 14 år gammel jente på internett, møter henne på kafé og tar henne med hjem. Der viser det seg at det var den utkrøpne jentungen som iscenesatte møtet, for hun er en blanding av Charles Bronson og Hannibal Lecter, og hun kan alt, skjønner alt og får til alt. Det stilige med filmen er at du blir så fascinert av personlighetene at du godtar durabedelige sannsynlighetsbrudd. I et vekslende spill mellom de to motstanderne snus Rødhette-eventyret, inntil filmen får en slutt som både er litt trist og litt tam. Men OK. Dette er skuespillernes greie. Og de er så gode at du bør fortrenge din gode smak og din evne til politisk refleksjon.