Den er en useriøs glitterdekorasjon som bare ble hengt opp fordi Will Smith og sønnen hans er så søte sammen at du kommer til å skite marengs i en måned.
«The pursuit of happiness» er en overlessa film. Det mangler bare at en aidssyk Noah seiler arrogant forbi med full ark mens det pøsregner fugleinfluensa over kalvene fra Grønland. I løpet av nesten to timer møter rollefiguren (det heter ikke karakter!) til Will Smith så mange tettsittende katastrofer at han egentlig burde få gnagsår av dem. Men den sentimentale filmen behandler fattigdommen i verdens mest hjertekalde sippenasjon som om den var en femdagers influensa som kan kureres med paracet og overmot. Stå på, fattigfolk!
Smith spiller en litt toskete, men intelligent familiefar i San Francisco, og uskylden hans er investert i et stort antall knokkelskannere som han ikke klarer å selge til helseinstitusjoner. Dermed lider hele familien økonomisk overlast, og i søkk og kav blir bilen taua inn og kona orker ikke mer og barnet må se «Bonanza» hos dagmammaen og dessuten stiller han til jobbintervju rett fra arresten i malingsflekka fritidsklær.
Jeg kan ikke røpe hvordan det gikk. Ble den arme Thorbjørn Egner-figuren en nyfødt Melka-suksess, eller havnet han som fillete fortauspynt mens guttungen skjøt crack på basketløkka? Et hint: Filmen er inspirert av en sann historie.
Smith gjør en fin rolle. Sønnen spilles av Jaden Christopher Syre Smith, som ganske riktig har Jada Pinkett som mor og Will Smith som far. Jaden og Will ser ut til å ha det fint sammen. Jeg er veldig glad for det. Og for at de ikke er fattige lenger.