Når de hårete tingene virkelig begynner å herje med horror-histaminene, er systemet ikke allerede lammet av curaredoser med allmenn-norsk høytpreik og monoton filmaggresjon.
Det er ikke ofte at jeg føler det er noen bak meg når jeg går til sengs etter å ha sett en thriller. «Fritt vilt» gjorde det. En ulempen fornemmelse av tilstedeværelse som jeg tror jeg følte forrige gang da jeg så «Rosemary's baby» på Herøya Kino. Og det er en stund siden.
Filmen er laget med moderne fargeløshet. Det er like spennende å speide etter noen vage hudfarger som å vente på monstermannen, for stort sett er bildene like tilbakeholdne som snakket.
Historien er nesten for enkel til ikke å være sann. Fem brettianere kjører til høyfjellet i fint vær, men stavangermannen brekker selvsagt beinet, slik vi gjør på glatta, og så må de ta inn i et forlatt hotell. Man skal være forsiktig med forlatte hoteller. Særlig hvis de til og med mangler en bulgarer som spiller medbragt orgel i baren og synger Robbie Williams-imitasjoner. Da er det noe galt.
Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen. Når det blir så spennende, er det også fordi du egentlig vil at det skal gå bra med disse folka. Ingrid Bolsø Berdal er et karismafunn. Fjeset hennes utsondrer en slags visuell våkenhets-energi, og hun kan fikse alvorlige bruddsår med superlim, en Rosa Panter-fikshet som er sjelden blant jenter. Det har noe å gjøre med eksklusiv tilforlatelighet. Man trenger det for at film skal funke, og for mange norske produksjoner lider under at skuespillerne ikke ville klart å holde liv i et nytent bensinbål.
For oss på den snøfrie morene er det også oppkvikkende med brødrene Rolf Kristian og Tomas Alf Larsen: Hvis noen hadde sagt for ca 100 år siden at det store skulle bli å snakke stavangersk i filmthrillere, ja, hva da? Kristoffer Joner har brøyta en slags motorvei av muligheter for folket med verdens tøffeste dialekt.
I amerikansk ungdomsskrekk er det sånn at jenta som hadde sex, før først. Ikke i Norge. Der ryker jomfrua.