Dette handler egentlig komedien «You, me and Dupree» om. Hvem er denne Dupree? Er han en motbydelig godtroende plageånd eller er han en rå psykopat som har oppdaget at ingen orker være sinte på de naive?
Uansett er det en underholdende film som ble til på elendig manus. Når Dupree-filmen underholder, er det fordi Dillon er så bra i den trippelplaga ektemann-rollen, fordi Kate Hudson slapper av og ikke prøver å være vittig – og fordi Owen Wilson går de skeive veiene som nesa peker ut.
Wilson er en skuespiller som blir brukt slik de bruker jenter: Han må smile og gjøre seg til med erotisk esoteriske småfrøfakter. Men han kler det. Matt Dillon må ha fått ansiktsløftning eller en fjorten timers saueyoghurt-kur for huden, for han ser frisk og viril ut igjen. Han gifter seg med Kate Hudson og får Michael Douglas som svigerfar – Douglas spiller en kakse på størrelse med Norsk Statoil, eller Stydro, som vi kaller det i den industrifiendtlige kulturredaksjonen i Aftenbladet.
Vennen Dupree har havna på utsiden av livet og må flytte inn i det 700 kvadratmeter lille Dillon-huset med et flyttelass som ser ut som om han var med Tom Hanks på øde øy og samlet på alt som fløt i land. Dupree er en katastrofe. I pysete land som Sverige ville de bygget tilfluktsrom mot ham.
Dupree vil at Dillon skal fortsette med å være et barn. Kamerater gjør sånt. Han bestiller TV-kanaler, arrangerer guttefester, avbryter lovende seksuelle forspill og stinker ut det private soveromstoalettet. Det blir en krevende tid for Dillon, som i tillegg er blitt en eiendomsutvikler av den sorten som kan risikere å bli kasta ut av NHO fordi han har for hvit skjorte. Han har i tillegg en svigerfar som foreslår at han skal sterilisere seg. Han har det ikke lett. Dessuten begynner Dupree å forstå kona hans. Det dukker alltid opp noen karer som forstår andre koners følelsesliv bedre enn Sverre M. Fjelstad skjønner elgenes vår.
Dupree-filmen går også den siste delen av lysløypa: Karrieremannen tar seg ikke av familien, og det er derfor alle ting blir så gale.