«Un fil a la patte» er en gammel fransk frierfarse, og den eneste moderniseringen som har foregått, er den anakronistiske innføringen av fem sekunder mobiltelefon. Ellers er dette en komedie fra den gang Henrik Ibsen ennå skrev. Tapetene likner eksplosjonsulykker med bærrike syltetøysorter, og menneskene oppfører seg så fjollete og oppstemt at man skulle tro at de forutså både den første og den andre verdenskrigen.
Emmanuelle Béarts overleppe ser ut som et evolusjonært utvikla redskap til gumling av maur uten at man får mold i munnen. Hun spiller forførerisk slik innestengte hunnkatter av og til spiller løpetid. Elskeren hennes skal forsøke å slå opp fordi han skal gifte seg med Mademoiselle Hva Så, og velstående mennesker med hjerner som rømmegrøt småsurer seg gjennom stygge rom med teite samtaler.
Poenget i en farse er at alle lyver for alle og jobber med verbalt tungvinte intriger. Det er som å overvære en tragedie uten alvor eller en komedie uten latter, for farsen har erstattet fortelling med fart og presisjon. Menn kommer og menn går. Den er som en parodi på Ibsen, den er som en ironi over giftemålene på Oslo Vest og dagbladredaktørenes eventuelle koblervirksomhet blant de sosialt fruktsommelige. Man kan selvsagt tenke gjennom alle de gangene man har sett teaterstykker som dette i fullt alvor, og kunsten er et sted for pinlige minner.