Slik Forest Whitaker spiller den legendariske Uganda-presidenten Amin, utvikler han seg som en fargerik syttitalls-Macbeth i Afrika. Han er på en måte det motsatte av Jens Stoltenberg. En barnlig, spontan, lidenskapelig folkefører som antakelig elsker Uganda. Men ruta for diktatorer er lagt: De kan ikke stole på noen, og følgelig kan ingen stole på dem. Menneskene rundt blir tvunget til forræderi rett og slett fordi de er i en konstant livsfare sammen med en mann som ser fiender overalt. Skotsk konge. Rett fra Shakespeare.
James McAvoy (faunen i Narnia) er fantastisk som den nyutdanna skotske legen som blir presidentens magre kjæledyr, hans hvite apekatt. Sammen med Whitaker skaper han en sprek underholdningsfilm som hygger mer med karakteriserings-snop enn den skremmer med vold.
«The last king of Scotland» er faktisk skamløst vittig. Etter å ha lekt seg gjennom den opplevelseskåte skottens initierings-prosesser, bygger filmen seg gradvis opp til svett romantikk, thriller-tempo og cliffhanger-light-slutt. «The last king of Scotland» er bygget på en roman, og sannsynligvis er ingenting sant.