Olin redigerte ned 120 timers opptak fra Hauketo ungdomsskole der elever av begge kjønn opponerte mot en kjedelig skolehverdag. Men trass i elevenes endeløse krangling i timen og småkos og småkjekling i skolegården fislet episodene ut som små kinaputter i stedet for å smelle skikkelig av. Myren holder langt bedre fokus der hun konsentrerer seg om usikre jenters væremåte. På Ruseløkka ungdomsskole i Oslo sentrums vestkant følger hun venninnene Iselin og Mahsa og klikken rundt dem. Fotfulgt som de er blitt i halvannet år, har de tydeligvis glemt å bry seg om fotografen. Utagerende scener og fortrolige samtaler virker spontane og ekte. Manglende selvtillit, opposisjon mot lærere, lengsel etter nærhet, sex og kjærlighet formidles livlig og troverdig.
Å, så anstrengende det er å være 14-15-åring når hormonene hopper rundt og depresjonen legger et støvtungt teppe over følelser og sinn. Aldri igjen! tenker man.
Myren behersker dokumentarformen godt. Men det slår meg, som i Olins film, at sjangervalget har sin begrensning. Visst kommer dyktige regissører og fotografer ganske tett innpå unge mennesker i en særdeles sårbar alder. Tettere innpå bør de ikke gå, da blir det for privat og utleverende. Men vil man forstå enda mer av det indre kaoset som herjer de yngste tenåringene, tror jeg spillefilm kan nå lenger inn.
kristin.aalen@aftenbladet.no