Charlotte kan alt om skjønnhetskremer og det å virke attraktiv på mannen. Men samboerskapet med Kristian gjør henne ikke lykkelig, og i filmens åpning flytter hun i egen leilighet. Ut av dette vokser en original tilnærming mellom frustrerte Charlotte og den dypt deprimerte Ulrik i etasjen under. Han er en transseksuell mann som venter på kjønnsoperasjon for å bli helt og fullt Veronica.
Charlotte fascineres av den feminine mannen som har en så annerledes, myk tilnærming til det meste sammenlignet med de tøffe mannfolkene hun er vant til å få til sengs. Det er vart og heftig framstilt, om hverandre, og riktig følsomt spilt av Trine Dyrholm og David Dencik.
De to veksler mellom skepsis og tiltrekning, omsorg og irritasjon, avsky og forelskelse.
En rekke scener, blant annet der Ulriks mor kommer på hemmelige besøk, viser hvor sosialt stigmatiserende det er å være transseksuell. Slik skaper regissøren rikelig med undertekst som belyser smerten i en identitet som kjennes håpløs. Fischer Christensen benytter et fint fortellergrep der hun stykker historien opp i episoder. Disse innledes av stillsfotos i svart-hvitt som fryses fra filmtagningene. En fortellerstemme gir resymeer av handlingen. Slik skapes assosiasjoner til såpeserier av det slag som Ulrik/Veronica elsker å se på tv. Samtidig vugger rosa blomster på kirsebærtrærne utenfor blokkvinduene og gir et vakkert akkompagnement til drømmen om kjærlighet innenfor veggene.
Mye håndholdt kamera, men ikke mer enn at det fint styrker følelsen av å komme tett på to skjebner. Smukt og annerledes. Jo, danskene er flinke.
kristin.aalen@aftenbladet.no