Det er en intensitet og tyngde over det heftige voldsdramaet som banker deg flat. Filmen er det vi i oppstemte øyeblikk kaller mektig, men det går ikke an å se den. For de aller fleste vil den føles uutholdelig.
«Apocalypto» er bortimot den perfekte drama-thriller. Den beveger seg i samme tid som Malicks «The new world», men er fullstendig overlegen både politisk, moralsk og filmatisk. Det er vanskelig å puste. Det er vanskelig å tenke. Kroppen overtas av en intuisjonsbasert total-innlevelse som det ikke går an å beskytte seg mot. I Gibsons film er volden og smerten så utførlig og så kompromissløst skildret at den ikke lar seg fortrenge. I lange perioder følte jeg at jeg for første gang opplevde den absolutte frykt, som kanskje kan være en nyttig ting. «Apocalypto» demonstrerer med en nesten uforståelig sammenhengende voldsbruk hva det er menneskene gjør mot hverandre.
SOM SKAPNINGER, som fenomener i Universet, er vi grusomme på et nivå som nesten ikke kan forklares. Når maya-presten skjærer hjertet ut av en levende mann, er det ikke fordi han hadde en vond barndom. Det primitive er primitivt.
«Apocalypto» følger en liten flokk skog-maya-er som blir tatt til fange av by-maya-ene og ført av gårde til de groteske byggverkene ute i jungelen. De vet ikke hva som skal skje med dem, og den unge mannen har ei gravid kone og et lite barn gjemt i en tørrlagt brønn. Det viser seg at fangene skal ofres, fordi den store gud har sendt tørke og pest over landet.
DET ER IKKE fristende å røpe mye, men filmen inneholder også en heftig, stakkåndet skogsflukt som nesten er mytisk i form og tema — det er som et folke-eventyr og en frihetsmetafor omgjort til durabelig voldsaction.
I «The passion of the Christ» virket den groteske brutaliteten mot sin hensikt. I «Apocalypto» har detaljene en historie å fortelle. Slik som dette har imperier blitt til. Tortur og drap har skapt rike etter rike, og i vold og blod og smerte og frykt har de gått til grunne. Bestialiteten har vært hva den neste sivilisasjonen arvet fra den forrige, og for oss mennesker som egentlig bare ønsker oss en fredelig skogsflekk for familien, har ledere og regimer vært fiender. Det ligger politisk forstand i dette. Det finnes ikke storhet uten vold. Her finnes moralsk forstand: Råskapen er uunngåelig, og den kan ikke fortsette. Og det er en religiøs forstand i det fordi katolikken (uten å nevne det med ett ord) demonstrerer hvorfor verden er avhengig av tilgivelsens budskap, av moral, av idealer. «Apocalypto» tvinger seeren til å tenke gjennom den grusomme virkeligheten bak det han ser.
Likevel. Gibson må være en gal mann. Det går ikke an å lage sånt som dette og sove om natta.