I filmen om CO2 er det ett kullatom, to oksygen-atomer og femten Gore-atomer. Dette er filmen om Al Gore. Gore som flyr, Gore som står foran jorda som en slags førskolelærer, Gore som student og hva tenkte jeg da, Gore med dattera på Kilmanjaro, Gore i Antarktis, Gore i Kongressen, Gore som senator, Gore ved sønnens sykeseng og som presidentkandidat i USA.
Ordet «jeg» er antakelig bare brukt flere ganger i Woody Allen-filmer.
Al Gore er mannen som presterer å si i voksent selskap at han ble presidentkandidat først og fremst på grunn av CO2. Det han ikke sier, er at Gore også er den amerikanske politikeren som på slutten av 1980-tallet ble utropt til USAs kjedeligste mann, og han tilbragte de følgende åra med å forsøke en slags image-makeover. Når Gore ler overgivent, er det like dokumentarisk som når Jack Nicholson sier «Here's Johnny!» eller hva han nå egentlig sa.
Filmen viser Clintons visepresident på et slags oppkjørt annetgore, og han når antakelig sine dramaturgiske høyder da filmen går i svart hvitt for at han skal fortelle hvordan den seks år gamle sønnen nesten døde, og da bestemte Gore seg for at CO2. Det er fristende å bli veldig kategorisk: Det finnes ikke hederlige amerikanske politikere som noen har hørt om. Politikk er ikke en munkegjerning, det er en karriere-vei, det er i stedet for å selge burgere på McDonalds. Karrieresamfunn virker sånn.
Nei, jeg tror ikke på Al Gore. Jeg ville ikke trodd på Al Gore om han sa at bjørnen skiter i skoen. Det betyr ikke at verden ikke har et CO2-problem. Men verden har også et problem med å finne troverdige folk.