Hun er en slags Big Bad Mama eller Shelley Winters. For oss som kjente den latente østrogen-kulden da hun plaget Bruce Willis i TV-serien, er det som å lese oppklaringa i en Agatha Christie-roman. Selvfølgelig. Dama var ikke god.
Egentlig handler det om hvordan den uheldige Wesley må rømme sammen med latino-stripperske som minner om J-Lo bakfra og har hordalandsk kaffeduklue. Pengene er merket, alle er ute etter dem, hard luck kommer i orkanbyger og cadillac-en er neglelakkfarga. Selv om afro-amerikanske filmer kan minne om flamingo-skvakkel over Serengeti, funker actionscene ålreit på en litt dum måte.