Edward Burns har skildret dem før: Halvvoksne Jersey-menn i den lavere middelklassen skal plutselig som banan gifte seg, og dermed oppstår aggressiv kommunikasjon med gamle kamerater.
I kresne perspektiver er det egentlig for tåpelig at voksne mannfolk søker aksept hos barndoms-kamerater. Men en film som «The groomsmen» antyder at kanskje er det best sånn, og de som aldri mer omgås sin fortid, bærer en litt flau og uformulert ensomhet gjennom livet.
Kameratene til Burns krangler om et baseballkort som ble borte for 17 år siden, de drikker ståpils på småflaske og snakker taust om ting som ikke angår dem. Burns skal gifte seg med den gravide samboeren Brittany Murphy, som kan bære barn med nervøs verdighet sjøl om sminken hennes ennå er så tung at den likner Den rosa panterens fyrverkeri-uhell. Det fører til at mennene sjikanerer og sensitivitetstrener hverandre, slik menn gjør når livet viser seg fra den overveldende sida. En trøbler med at han er steril, en annen er bare steil, en tredje homofil og en er rett og slett bare alminnelig mislykka i det meste. Ingen likner på hverandre, men de bryr seg. Fordelen ved barndommen var å kjenne folk man ikke hadde noe annet til felles med enn geografien. Det var både frustrerende og oppdragende.
Dagens underholdnings-genetikk: Jen spilles av Kate Capshaws datter Jessica.