Filmen stiller på rystende vis det aller mest plagsomme spørsmålet: Hvor var Gud da hutuene drepte tutsier i Rwanda. Men like meget — hvor var de fra Vesten som kunne forhindret folkemordet?
Tro ikke at «Å skyte hunder» bare er en gjentakelse av «Hotel Rwanda» fra 2005, selv om parallellene rett nok er mange.
Det nye i regissør Michael Caton-Jones' film er at den dypest sett handler om oss hvite. Om våre reaksjoner på det grufulle som skjedde i april 1994. Om vår avmakt, men også feighet.
Fire skikkelser forsøker å handle: FN-kommandanten, BBC-reporteren, Pateren og Bistandsarbeideren. Når den rusa hutumobben synger og hoier rundt skolegjerdene, når stanken stiger fra blodig støv i veikanten, når hunder grafser i barnelik, da tvinges våre fire representanter til nye innsikter.
Filosofisk-teologisk-eksistensielle diskusjoner kan lett bli utenpåklistrede i slike drama. Den innvendingen er gyldig også her. Men raskt blir replikkvekslingene mellom den gamle presten, den unge bistandsarbeideren, den myndige soldaten og den garva journalisten så integrerte i handlingen at det fungerer.
Det skyldes også eminent spill av rolleinnehaverne. Særlig er John Hurt overbevisende som presten. Hugh Dancy har kjever som går i lås og øyne sorgtunge av smerte når illusjoner brister hos den unge idealisten.
Det er til å grine av. Og grunne på. Ett av filmens svar er dette: Gud var i Kigali, men hvor var vi?
kristin.aalen@aftenbladet.no