«Den store låvefesten» henger verken på greip eller høygaffel. Hovedpersonen Otis er ku med mannsstemme. Han omtales som mann, men har jur, som uunngåelig ser ut som en firehoders penis. De andre dyrene på gården er seksuelt mer oversiktlige, men sjarmen varierer som i en tidlig Idol-samling: Her er det mye talentløst tjafs. Overflatene ser ut som billige møbelstoffer, og den hasjskinnende solfarmen hører egentlig hjemme i en litt enkel søndagsmorgen-tegnefilm på TV2. «Barnyard» forsøker å jumpstarte løyene ved en voldsom luftsurfing og en bråte tilgjort synging. Det er som å overvære et vorspiel der ingen kjenner hverandre, så alle snakker høyere enn Michael Bolton. Etter innledende underholdningshysteri tar filmen seg ned i bingen. Ben er manneku og låveleder, og han avlider fordi han sloss med de aerobicmagre ulvene som ser ut som om de har spist diarélam fra Gilde hele livet og knapt ville kunne tygge lefse. Sønnekuen Otis skal overta, men Otis er midt i filmen ingen helt, han er en party-ku som reiver rundt på riksveiens rastløshet.
Så møter han Daisy, og så får han bank og så blir han en manneku med baller, ikke bare jur, og dermed avslutter denne merkelige familiefilmen med et litt for ondt voldsoppgjør der den stivøyde skrubben får på pelsen og piltrer ut av historien som om Norges Bondelag var etter ham.
I det politisk korrekte Norge er ulver milde vegetarianere som smiler til husdyr og abonnerer på Nationen. Kuer derimot slepper ut mer tarmgass enn en gammal Chevy og opptrer som kyniske leverandører av flermetta artieriefett.