Sofia Coppola gir en personlig, sympatisk tolkning av et tragisk dronningliv. Hun får svært god hjelp av Kirsten Dunst i hovedrollen.
Marie-Antoinette endte sine dager i giljotinen i 1793, straffet av sultende franskmenn. Coppola gir forhistorien. Hun vil helt klart vise oss mennesket bak den sløsende, baktalte dronningen.
Det ligner på skjebner i flere europeiske kongehus. Altfor unge ble prinser og prinsesser dyttet uvitende inn i allianseekteskap. Marie-Antoinette var datter av den tysk-romerske keiser Frans I og ble 14 år gammel giftet bort til arveprinsen i Versailles.
Jeg liker Coppolas grep der hun i stiliserte tablåer framstiller kunstige, franske hoffregler som den østerrikske prinsessen brått må underkaste seg. Særdeles godt får hun fram tåpelige påklednings— og måltidsritualer, intrigefylt sladder og kjedsommeligheten i et kongelig luksusliv.
Kirsten Dunst gjør til fulle jobben med å vise at Marie-Antoinette kan ha vært en snill, ensom pike som måtte bære en skjebnetung forventning: Å gi Frankrike en arveprins. Filmen sirkler først rundt dette navet: At Ludvig 16. er en klossmajor når det gjelder å sette barn på kona.
Man kan innvende at det egentlig ikke skjer stort i filmen. Kjedsomheten som filmens Marie Antoinette møter, truer med å smitte over på filmopplevelsen. Men som kvinneskildring fungerer det riktig fint.
Merk særlig Coppolas originale musikkbruk. I tillegg til barokkmusikk runger også moderne pop/rock/pønk-låter. Bortsett fra i et falskt framført lydkutt fungerer dette grepet overraskende ofte etter regissørens antatte hensikt: Å få oss til å føle at skikkelsene kommer nærmere oss i tid. Slik kan vi innbille oss at Marie-Antoinette hadde følelser som en moderne tenåring og etter hvert en ung kvinne av i dag.
Om det var slik, får vi aldri vite. Men som filmeksperiment er det morsomt.
kristin.aalen@aftenbladet.no