Hvis man holder pusten og anstrenger seg så mye at blodårene syns på pannen, er det mulig å si at filmen forteller om barns vidunderlige evne til alltid å få rett. Mest av alt handler den ikke om noe.
Guillermo Del Toro er en litt enkel og nesten vellykka grøsser-regissør fra Mexico. Med «Pans labyrint» har han forsøkt å gjøre noe seriøst med talentet sitt. Den lidenskapelige mannen lager mye fargerik elendighet i en halvt fiktiv spansk skog, men oppfinnsomheten hans er for enkel. Og han er ikke akkurat noen litterær gigant, så alle symbolene og myteskikkelsene hans mangler både poesi og innhold som strekker seg utover det pittoreske.
Virkeligheten er den viktigste forstyrrelsen. Del Toro har skapt en bestialsk liten Franco-hær i skogene i Nord-Spania i 1944, og mellom trærne rundt dem finnes det høyreiste, sterke og staute motstandsfolk som ikke minst den sadistiske capitanen forsøker å utrydde. Stakkars Ofelia kommer dit som en slags sivilstatus-fange, for mor har rota seg borti capitanen etter at pappa skredder døde, og nå er hun ulykkelig overlatt den sadistiske stefarens luner.
Men Ofelia har lest mange eventyr, og som Wendy dikter hun en verden der Pan er en litt gretten faun som kommer til henne med merkelige oppgaver og gjør livet utholdelig. Det er greit nok, men Del Toro holder dårlig rede på hva som er fiksjon og hva som er virkelig. Skogens guder og skogens opprørere får et rotete og forvirrende metafor-slektskap, og i fraværet av en skikkelig story overlates filmen til tjenerskapet: Hovedpersonen i «Pans labyrint» blir muldvarpen Mercedes, som gjennomlever et intenst martyrium i Franco-fascistens litt patetiske mannsvelde. Maribel Verdus brennende telys-øyne overtar hele engasjementet — men hun er ikke med i en eventyrfilm. Hun spiller klassisk spansk borgerkrigsdrama.
Grøsser-genrens grusomheter har en abstrakt form for uskyld som den ikke deler med krigsdramaets. Når meksikaneren blander torturscener med underverden-magi, sitter jeg og venter på de befriende handlingsløftene eller replikkene som skal forklare det ubehagelige naboskapet. Men utilhørighet er filmens verste mangel. Den mesker seg manisk i elendighet som en koffeinkåt skillingsvise, men antyder aldri hva vitsen var. Antydningene er tjukke som gravide elefanter, men de føder aldri noen klarhet eller noe som kan kalles poetisk innsyn. I stedet oppstår en litt for ekkel sentimentalitet som bare virker kannibalistisk i sitt hensiktsløse forbruk av lik.