Utgangspunktet kan leses som en high school-vri på Harry Potter: Fire pappagutter på kostskole i New England vet seg imellom at de har arvet overnaturlige egenskaper fra hver sin forfader på 1600-tallet. De kan endre form, trosse tyngdekraften og utføre overmenneskelige kraftanstrengelser.
Dermed får vi diverse stilige scener der kjekkasene ypper seg med utrolige (les digitalskapte) stunt. Men regissør Renny Harlin (finne utlånt til Hollywood) klarer ikke tydelig nok å formidle et vesentlig premiss i fortellingen: Å bruke de overnaturlige evnene har en skremmende følge for pene ungdommer med svulmende muskler. Den som bruker sine magiske krefter, eldes.
Pussig er det da at stuntene som pappaguttene foretar, ikke skaffer dem en eneste rynke.
Jeg ser de magiske stuntene mest som ferniss utenpå en tradisjonell high school-grøsser. Det handler dypest sett om unge menn som konkurrerer med hverandre om å bli størst, sterkest og mest tiltrekkende på jentene. Skikkelig rivalisering blir det når den femte pappagutten entrer scenen og vil tilrane seg rollen som de andres overmann.
Og de stakkars pikene? De er klisjeer av high school-jenter: Søte, uskyldige, lettskremte nek som går inn i offer— og gisselroller. De skremmes i dusjen, spises av edderkopper og svever i lufta når den slemmeste magikeren får trang til å trylle litt.
Sukk. Takke meg til en god Harry Potter-historie.
kristin.aalen@aftenbladet.no