Filmen forteller nøyaktig alt det jeg vet og ønsker å vite.
Krig er forferdelig hinsides en hver fatte-evne, også Eastwoods. Hvem som opprinnelig fikk den sadistiske ideen at politikere skal sende andre menneskers barn til fremmede land for at de skal bli torturert og lemlestet, vet jeg ikke, men spesielt god var den ikke. I «Flags of our fathers» blir soldatene flådd mer utførlig enn i for eksempel «Menig Ryan», for sånn går verden framover.
I et velkomment drama er det alltid en sannhet under historien. Politikerne lyger, salatbærerne er politikernes lojale løpegutter, og ingen får vite hva som skjedde. Sannheten kjennes bare av de hederlige fotmennene som tok vare på hverandre langs blodige åser og skitne skyttergraver. Sånn er det også med historien om flaggreisinga på Iwo Jima. Men det ante oss jo.
Filmen forteller i litt forvirrende rykk og napp om amerikanerne invasjon på Japans hellige øy, som var omtrent på størrelse med Gandsfjorden. Eastwood skildrer også hvordan de tre gjenlevende av flaggfolka ble gjort til flaue handelsreisende for krigsfondet. Det blir akkurat som du tror. De ekstremt velvillige kan si at regissøren tar et oppgjør også med Hollywoods rolle som krigsforherliger og krigsprofitør, men da skal du virkelig ønske å se det.
Skuespillerne er typisk flinke. Sannhetene er enda mer typisk velkomne. «Flags of..» er en gump: Den konstaterer en lettfordøyd alminnelighet og nøyer seg med det.