Finnes det en prinsesse han kan målbinde?
Det mest berømte klassespranget i nyere film var vel da megastjernen Anna (Julia Roberts) falt for en fattig bokhandler (Hugh Grant) i «Notting Hill» (1999).
Finnes det klasseforskjeller store nok til å lage en slik kontrast i Norge? Vel, jeg har bodd både på hybel i Holmenkollåsen og i blokkleilighet øst for Akerselva og vet at det finnes sosiale gap i hovedstaden. Men sannsynligheten for at en steinrik, forretningskvinne à la Celine Midelfart skal sette seg ned ved kafébordet til Karsten på Grünerløkka, er likevel ikke overvettes stor.
For å like «Mirakel» må du tro på et sosialt mirakel. Særlig burde manusforfatter Geir Meum Olsen gått noen ekstra runder for å overbevise oss om at svenske Victoria faller pladask for mannen i gata.
Nå har nok Meum Olsen og regissør Thomas Kaiser skjønt at det ikke blir noe til under med en ren blåkopi av «Notting Hill». Gradvis endres klemma som Karsten havner i, til et moralsk forsvar for mennesker som ikke er perfekte. Kan han elske en dame som tjener penger på genforskning, samtidig som hans nevø er livstruende rammet av en arvelig muskelsvinnsykdom?
Det assosieres til at fosterforskning og genetikk vil kunne luke ut funksjonshemmede. Diskusjonen er viktig, men konflikten finslipes slett ikke nok i filmen til at den framstår som et integrert dilemma. Enkelte dialoger blir bare merkelige.
Men legger man vekk snusfornuften i kinosalen, kan «Mirakel» nytes som en passe romantisk historie, spilt av dyktige hovedrolleinnehavere, men med ujevne prestasjoner på birollenivå.
kristin.aalen@aftenbladet.no