Her flettes ulike fiksjonsplan sammen på en måte som virkelig fascinerer.
Nå ja, innen smalere skjønnlitteratur er det en lang tradisjon for å operere med metaplan. Men i filmmanus og populærlitteratur nøyer man seg sørgelig ofte med en gjenkjennbar handlingsgang. Som litteraturprofessor Dustin Hoffman formulerer det i herværende film: Du vet at du leser en komedie hvis to som hater hverandre, blir gift til slutt. Eller en tragedie hvis to elsker hverandre, men den ene dør.
Men hva er «Stranger than fiction» — komedie eller tragedie?
UNN DEG Å FINNE det ut selv. Jeg røper ikke mer enn at hovedpersonen Harold er en kontrollfrik, en dødskjedelig, grå revisorfyr som husker alle tall, men mangler et liv.
Videre kan jeg melde at vidunderlige Emma Thompson er der med sin britiske stemme. Hun spiller en nevrotisk forfatter, desperat kjederøykende, rammet av skrivesperre.
Men jeg forteller ikke hva de to har med hverandre å gjøre. Det lar jeg manusforfatter Zach Helms avsløre, godt hjulpet av regissør Marc Foster. Snart leker de katt og mus med vår oppfatning av fiksjon og virkelighet.
SELVFØLGELIG rommer storyen de velkjente figurene: Mannen som plutselig havner i en annen sosial sfære og oppdager den skjønne kvinnen han burde vinne. Slik kan handlingen minne om en annen premiere, norske «Mirakel» (se egen anmeldelse).
Men «Stranger than fiction» bygger romansen ut til noe mye mer oppfinnsomt. Dette er ikke et vanlig dusinvaremanus.
Ett kjennetegn på kunst er kompleksitet, det at en bok eller film kan fungere på mange plan. På uhyre elegant vis lirker Helms og Foster inn et eksistensielt bakteppe: Hvordan lever du livet ditt hvis du vet at du skal dø? Ja, hvis du vet at du snart skal dø? Det er lekkert gjort.
SKUESPILLERNE er en nok en grunn til å se «Stranger than fiction». Dustin Hoffman levendegjør den distré litteraturprofessoren som sier merksnodige, halvfilosofiske ting hvis han ikke er badevakt. Queen Latifah er fjellstø der hun beroliger forfatteren i Emma Thompsons skikkelse. Will Ferrell spiller så sosialt utilpass at jeg betviler at noen kvinne overhodet vil se hans vei. Og kakebakersken Maggie Gyllenhaal er et deilig, skjelmsk kosetroll av vennlighet.
NÅR SEKSEREN likevel ikke triller inn, skyldes det at slutten likevel lar seg gjette ørlite grann for tidlig. Til sist blir det hele litt for usansk etter min smak. Dermed blir jeg ikke så berørt som en slik fortelling egentlig legger opp til.
Hva er det da mer forunderlig enn fiksjon? Det rare livet - dersom vi lever det ekte og nært i møte med andre mennesker. Slett ikke dumt budskap, det.
kristin.aalen@aftenbladet.no