De eneste forbrytelsene som interesserer i hans epoke-krim, er at regissøren tar livet av fire skuespillere som sikkert kunne vært brukbare til mange ting i årene som kommer.
Aaron Eckhart. Skuespilleren som gjentatte ganger likner en veltrent, skjult homofil norsklektor, skal liksom være superbokser og psykose-lallende politietterforsker. Nø. Han blir en takk for i dag-jobb som utsletter filmen før den har starta.
Josh Hartnett. Den livligste tingen i en film som er så historie-kitschete nikotinbrun og full av tobakksrøyk at du skulle ønske skuespillerne stilte på røntgenbilde. Også marsipanfjeset Joshua skal være bokser, og dessuten gå lojalt i Eckharts vimsete fotefar og være moralsk avstandsforelska i dama hans.
Scarlett Johansson. På alle kalkuner er det hvitt kjøtt. Johansson ser ut som kjøttbransjens isopor-installasjon og holder seg med åpen munn for at ikke hjernen skal gå varm når hun sier to lange James Ellroy-setninger etter hverandre. Pust, jente, du kan dø av det!
Hilary Swank. Alle kalkuner har et skjelett, og i denne filmen har det et navn. Hilary puster heller ikke gjennom nesen, men hun stirrer som om røyken har laga ozonhull i kontaktlinsene.
Filmen er så overlessa at den føles som en fem episoders påskeskrim eller en indisk miniserie. Etter hvert utvikler det seg chandlerske verbal-oppklaringer som passerer nivået for hva som er fortelling og hva som er parodi med så mange runder at Lynet McQueen ikke ville ha tatt den igjen.