Det varig elskede gummifjeset er nok forvandlet til et slags gortex-fjes, og mimikken ramler ikke så vilt fra hverandre lenger som den gjorde. Det venner man seg til. Han er mer nervøs, mer vaktsom, mer som et sjeldent dyr i en folksom skog. Men han er vittig.
Jeg tror at RV står for Residence Vehicle som i all sin forferdelige enkelhet betyr bobil, et instrument til å utbre tyskere av alle slags nasjonaliteter og overbevisninger på jordens plagede veinett. Williams spiller en moderne Chevy Chase; det vil si en enkel familiemann med ganske god næringslivsjobb og en enestående evne til fiasko. I denne filmen skulle han egentlig til Hawaii med kone og to barn, men i stedet må han jobbe med det møte-zombiene kaller «presentasjon», og dermed lurer han folket av gårde i leid bobil mot Colorado.
Williams har ikke Randy Quaid som svoger, slik Chase hadde – men han og familien treffer på de småbrune blodlegemene i USAs venesystem: Jeff Daniels og Kristin Chenoweth er begge vidunderlige wunderbaum-vesener som den sosialt sarte California-familien forsøker å stikke fra på altfor enkle småborgermåter.
I «RV» finnes naturlig nok noen få enkle høydepunkter: Bilens tette kloakksystem gir utgangspunkt for et slags harry-symposium som nesten blir en veldig alternativ kortfilm i all sin begeistring. Dessuten er det noe vakkert når totusenårsmannen i en bevegelse som minner om urmennesket i Kubricks «2001», hever mobiltelefonen opp mot himmelen over villmarka i et desperat forsøk på å få GSM-dekning.
Jeg har visst nevnt det før: Det er lett å like filmer der folka kjører bil gjennom landskaper, og selv om «RV» på en måte funker som en valiumramma skuespillers pensjonsforespørsel, har den sine fine stunder.