Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer.
Så slapper den kavete dama av.
Det kunne også ha blitt en kavete film, men den lener seg liksom så ujålete av gårde og skildrer eller avslører (det er en temperamentssak hos seeren) et miljø der ingen ting er helt som det ser ut, og ingen er fullstendig til stede.