Michael Mann er en luring. Han pleide å lage så hvite filmer at de liknet reklamer for vaskemidler eller kyllingfilet, som f.eks. «Manhunter». Kanskje oppdaget Mannen mørket da han gjorde «Collateral» med Tom Cruise. I hvert fall har han regissert en 2006-versjon av «Miami Vice» som er en estetisk provokasjon mot folk med hukommelse. I denne filmen finnes det mindre åttitall enn på altertavla i Domkirken. Lyset eksisterer ikke lenger. Selv scenene der sola skulle ha lagt seg over landskapet med utbleikende sørstatsdialekt, blir nesten usynlige når Mann blender ned som om han var en vampyr på Ving-reise.
Effekten er fantastisk. Den visuelle overraskelsen blir fulgt opp ved at de to hovedpersonene har fått munke-personligheter. Jamie Foxx elsker kjæresten sin med et enkelt alvor som ville vært en pryd for hvilkensomhelst sogneprest, og Colin Farrell med aggressiv E-6-bart forelsker seg så casablankisk i gangstersamboersken Gong Li at filmen i perioder legger seg til med dramafakter. Det gjør ingenting. Dette er romantikk på den mandige måten. Ingen sier stort. Alt er greit. Ting blir slik de måtte, så se heller vekk med tårer i auene.
Filmen blir drevet framover av en tung, tett og solid action som kan ta pusten fra mange av de raske & rasende. Michael er Mannen. Han tar humoren ut av en film som formelig tryglet om å bli neddopa av retro-ironi, og gjennomfører et slags paramilitært underholdningskupp.