Hjemme i Østerrike er Teresa en sliten og overvektig alenemor i 50-årene, usynlig og for lengst parkert på kjærlighetens kirkegård i et samfunn som elsker det rynkefrie, kroppshårløse, unge og slanke.
I Kenya oppdager hun at hun har en helt annen verdi. Plutselig blir hun sett. Som kvinne, i en kultur med andre syn på skjønnhet og alder enn hun er vant med. Gjennom en venninne kjenner hun til sugar mama-begrepet, en tilsynelatende vinn-vinn situasjon der hun får sex, oppvartning og «ekte» kjærlighet på ferie, mot at hun spanderer og er gavmild. Hun vet at det er status for unge menn å vise seg sammen med henne, fordi det betyr at de har penger. Men ingen av partene ville tenkt på å kalle det som skjer prostitusjon.
Når hennes unge, vakre beiler bedyrer at det fra hans side dreier seg om ekte kjærlighet, vet Teresa at det er en del av spillet. Likevel lar hun seg rive med.
Med fargesprakende bilder og en naturalistisk-dokumentarisk stil har Seidl lykkes til de grader i å belyse så mange slags sider av denne typen sexturisme: Kulturkollisjon. Turist-kolonialisme. Kjærlighetsspråket. Hva som ligger bak smilene og gjestfriheten. Forskjellen på menn og kvinners behov. Og ikke minst hvordan Teresas oppførsel og mentalitet går fra det usikre og forventningsfulle til det kyniske etter hvert som hun overskrider sine egne grenser. Skildret helt uten moralisme: slik er menneskene. Fordi vi har råd. Eller fordi vi ikke har det.
Vi sniklytter til venninnesamtaler som er ekstremt pinlige, men som virker realistiske. Sexscenene, som har gitt filmen en absolutt 18-årsgrense, er av det slaget som hadde vært både forbudte og skandaløse for bare få år siden. Men de er aldri spekulative eller pornografiske. Skuespillerne er suverene, det er sjelden å se noen blottstille både sitt indre og ytre på en så naturalistisk måte.
En scene, der Teresa får en mannlig stripper i bursdagsgave, er så vond at det nesten ikke er til å holde ut å se på den. Fornedrende for den unge mannen, motbydelig oppførsel av kvinnene. Men så kommer du på at slik har jo kvinner blitt behandlet av menn i uminnelige tider. Det som for lengst er alminnelig i populærkulturen blir plutselig knallsterkt når rollene er byttet om.
To timer film er lenge, men det er ikke en overflødig scene her. Det er nettopp dvelingen ved det hverdagslige, det ubetydelige og litt fjollete som gjør «Paradis: kjærlighet» til en så uforglemmelig og sterk filmopplevelse.
FIlmen er den første i Ulirch Seidls trilogi, som handler om tre forskjellige kvinners opplevelser på paradisiske feriesteder, med tilleggstitlene tro, håp og kjærlighet.