Action
Dynasti
Regi/manus: Christer Aase. Med: Berat Haxhiu, Patrick Strand, Daniel Haugen med flere. 1 time 50 minutter. Aldersgrense 11 år.
Mange mente at "Hodejegerne" var en stilig, norsk actionfilm som holdt internasjonalt nivå. Hør: Nå kommer en stavangergjeng med ambisjoner om å lage "den tøffeste norske actionfilmen noensinne". Men det de har levert, er en elendig spilt gangsterparodi som ikke når "Tomme tønner"-filmene til knærne en gang. Ufrivillig komikk kan i stedet gjøre "Dynasti" til en kultfilm for spesielt interesserte.
Først begriper du knapt hvorfor to siddiser – Roy og Tim – er i hovedstaden og havner i krangel med østlendinger. Du enser at de er falskspillere rundt et pokerbord, og du aner at oslo-gjengen vil ha penga sine tilbake. Oh ye, en jakt mellom kjeltringer er i gang.
Men når storyen lenge forblir i tåka, er det fordi all handling overskygges av det åpenbare: Debuterende spillefilmregissør Christer Aase har sluppet til altfor mange som aldri kom inn på Teaterhøgskolen. Foran kamera står den ene etter den andre som lirer av seg raseriet sitt med "å, så sint jeg er"-grimaser, aggressivt kroppsspråk og litt banning attåt. Berat Haxhiu som Roy klarer seg brukbart med det pokerfjeset som rollen krever. Men flertallet, både i Oslo— og Hafrsfjord-banden, spiller elendig, ofte med ett eneste ansiktsuttrykk.
Dertil kommer at Aase, utdannet i filmproduksjon på Noroff, til det utrettelige komponerer scenene slik: En, to eller tre frustrerte menn kommer inn døra og sier noe til en person i rommet innenfor. Denne svarer. Hvorpå noen opprørt går ut igjen av samme dør. Det er filmatisk ubehjelpelig.
Men etter hvert venner man seg til stilen og lurer på om amatørismen er tilsiktet. Er dette en parodi som skal få oss til å le? Gradvis har vi skjønt at en mafia-krig er på gang i Stavanger. Gåten er: Hvem drepte faren til Roy da han var liten? Hvem skjøt falskspillerkompisen Tim? Og hvem tok livet av han skalla fyren med enormt kinnskjegg som faktisk skjøt Tim?
Kostymeringen kan også tyde på parodiske ambisjoner: Her fråtses det i tatoveringer, gullkjeder, svarte dresser, iskaldt utseende, snorting av kokain. De få, anonyme kvinnene er kun til som pynt, sexobjekt, pornomateriale eller egnet til å føde barn og lage mat.
Men selv ikke parodi-fortolkningen får deg til å glemme at filmentusiastene i Royal Picture lovet oss "den tøffeste norske actionfilmen noensinne". Følgelig konkluderer jeg med at latteren ofte skyldes utilsiktet komikk.
Det er flott med entusiasme. Men gjengen burde hørt på Sjur Paulsen i Filmkraft som advarte mot å gi seg i kast med en spillefilm før man gjennom mindre prosjekter viser at man mestrer det faget krever, både foran og bak kamera.