Thriller
Hypnotisøren
Sverige. 2012. 2 timer. 15 år. Regi: Lasse Hallström. Med: Tobias Zilliacus, Mikael Persbrandt, Lena Olin, Helena af Sandeberg.
Lasse Hallströms kortbesøk i hjemlandet Sverige har ført til en av de hissigste krim-thrillerne jeg har sett på lenge, og i perioder var jeg opprørt og skjelvende tilbøyelig til å gi sekserterning.
Men det får være grenser. I enkelte av Lena Olins scener ble jeg så frustrert at jeg skreik høyt, for hun spiller ei svensk dame som får det til å gå kaldt nerover Bergman og hans ryggrad. Dama er en slags svensk installasjon, ei grinegumma som klager på alle og sutrer seg egosentrisk gjennom et subbete ekteskap med den eksistensielt udugelige legen Mikael Persbrandt.
De er så förbannat lei seg i Sverige. Det er som om selvopptattheten ramma dem med hjernelammelser en gang for flere generasjoner siden, og så satte de seg til og fattade inte.
Filmen starter med at en familie blir nesten massakrert. Den behagelige skuespillleren Tobias Zilliacus spiller etterforskeren Joona, og han får hjelp av hypnotisøren Persbrandt for å kunne avhøre overlevende gutt.
Det går ikke så bra. Mens pappa sover i pillerus kommer hettekledd kidnapper gjennom vinduet og tar med seg Persbrandts og Olins eneste barn. På veggen i skjulet har noen skrevet i rødt: Hvis du fortsetter med å hypnotisere Josef, vil gutten dø.
På det tidspunktet forvandla irritasjonen min seg akutt til den sorten bekymring som fjerner pissetrengthet, og resten av filmen forsøkte jeg langsomt å si til meg sjøl: Så fryktelig er ikke den mjuke regissøren Lasse Hallström at han lar den stakkars, blødersjuke gutten dø? Men du vet aldri med svensker. Plutselig blir de grepet av en ny depresjonsbølge, og så skriver de om hele manuset.
Filmen foregår i et pessimistisk snødekt nord, den er enkelt og hensiktsmessig laga etter en uventa bra historie.