Sci fi action
Dredd (3D)
USA. 2012. 1 time, 35 minutter. 15 år. Regi: Pete Travis. Med: Karl Urban, Olivia Thirlby, Lena Headey, Rakie Ayola.
Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.
Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i 3D.
Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt. Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som SVs miljøvernminister vil at vi skal bo framover. Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.
Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans. Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør. Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom. De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga. Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå. Det er en spennende film.
«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse.
Følg meg på Twitter: @arilabra