Komedie
Utdrikningsslaget
USA. 2012. 1 time, 27 minutter. 15 år.
Regi: Leslye Headland.
Med: Kirsten Dunst, Isla Fisher, Lizzy Caplan, James Marsden, Adam Scott.
Det er som om noen lager en ordbok for alt ei jente ikke må si hvis hun vil bli kulturminister. Det er en som er så tung sjokkterapi mot tourettes at treåringer slutter å si paddebæsjpappa. Eller det er kanskje først og fremst et desperat salgsforsøk av sorten «Jeg skal love å finne på et avskylig ord for kjønnsorgan på ø hvis du bare vil se filmen min, og så skal du få gratis tyggegummi og en Angry Bird-bamse».
«Brides maids» (2011) var en fiffig komedie. Poenget i denne nye filmen er at Pigface-jenta i Bitch-gjengen skal gifte seg, og venninnene spjærer bryllupskjolen på utdrikningslaget, og det må hun aldri vite og de har bare natta på å fikse den.
Den streite venninna er Kirsten Dunst, som allerede er komfortabel med at jorda går under («Melancholia»), så hva maser hun for? Fra starten ser Dunst ut som noe middelaldrende fra «Sex and the city», og inntrykket forsterkes av at hun antakelig har det dårligste do-samleiet siden «Tatt av vinden» (hvor det visstnok ikke er med).
Lizzy Caplan spiller den virkelig suggete venninna. Til å begynne med kunne hun vært en eldre partysøster av Hadia Tajik, men etter blow job-monologen på flyet ville hun ikke en gang fått være med Frp på Riga-tur. Lizzy har 12 år gammel kjærlighetssorg over Adam Scott, som har Jean Renos nese, men ellers ser ut som om han datt ut av en refusert Politiskolen-film.
Isla Fisher spiller den naive rødhåretheten som kom til verden for å spy på fest og sette seksualitet i forlegenhet.
Alle er ille, og brura Rebel Wilson ruller med øynene som et fødende pungdyr (australsk) hver gang hun skal være vittig.
Mye utrolig uappetitlig skjer hele tida, og filmen er egentlig ikke mye festligere enn å tilbringe en fredagskveld på Legevakten. Den forsøker seg til slutt på småmoralske vrier for vennskap og kjærlighet, men det blir aldri mer imponerende enn en stripper i nonnedrakt.