Animasjonskomedie
Hotel Transylvania
USA. 2012. 1 time, 31 minutter. 7 år. Regi: Genndy Tartakovsky. Norske stemmer: Christoffer Staib Sørensen, Scott Maurstad, Selma Joner, Anders Baasmo Christiansen, Anders Hatlo.
«Hotel Transylvania» burde vært en erotisk-skrudd grøsserkomedie av Roman Polanski der vulgære turister og en sart, blond dame ble lokka til å overnatte i vampyrens vandrarhjem.
Det er det ikke. Animasjonskomedien ser ut som en uorganisert Scooby Doo-film, der alle ting oppstår av sin egen fantastiskhet og hovedpersonen roper «fett, altså» med irriterende Bærum-stemme.
Moderne animasjonskomedier skal handle om sjølhjulpne døtre som vil fram i verden. I denne er ungen en 118 år gammel tenåring som likner litt på en nybada blitzer og ellers mangler så mye selvstendig personlighet at hun hadde tapt karisma-kampen mot både Barbie og den slarvne venninna hennes fra merkevarepiratene på Filippinene.
Hun bor i Hotel Transylvania, og dit kommer alle verdens monstre for å slappe av. Det fører til et fargerikt fellesskap som er mer variert enn foreldre-tilstrømninga til Dyreparken i Kristiansand en fin juli-søndag. På samme måte som to med ekstremt overbitt vil føles vel mye i et vanlig familieselskap, kveler også figurene i monster-hotellet hverandre med gigantmengder visuelt koffein-kjas. Dette har vi snakka om før. Det må finnes en solid marg av normalitet for at det spesielle skal virke spennende. Når det ubegripelige mysser og myldrer som hormonskadd lemenfødsel, da blir du matlei.
Handlingen forteller at vampyrjenta vil ut i verden, men pappa vampyr er forståelig nok skeptisk i og med at barnet brenner hvis sola går opp. Men så kommer det altså en plagsom menneskegutt på besøk, og han sier så mye «kult, altså» at man tar seg i å lengte etter et langvarig Kapittel-arrangement om buddhistiske eskimoer med lesevansker eller onsdagsforedraget «Ivar Aasens mor i ord og gjerning».
Da det var gått en time klarte pappa vampyr å trylle vekk bildet i sal 3. En fin gest.