Drama
Barbara
Regi/manus: Christian Petzold. Med: Nina Hoss, Ronald Zehrfeld, Rainer Bock, Christina Hecke, Claudia Geisler, Jasna Fritzi Tyskland 2012. 1 time 45 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: voksne.
Etter å ha sett «Barbara» to ganger detter den. Første gang ble jeg revet med av sjokket over DDRs ekle behandling av enkeltindivider. Andre gang forstyrres inntrykket av tomgang i handlingen.
Men sånn er det ofte — førstegangsopplevelsen er full av overraskelser og ubehag, i dette tilfelle omvendt proporsjonalt med det du måtte vite om hvordan kommuniststaten Øst-Tyskland kontrollerte borgere i 1980. Regissør Christian Petzold, hvis foreldre selv flyktet fra DDR, har skrevet manuset om Barbara, en kvinnelig lege i Øst-Berlin. Hun har gjort en utilgivelig synd i myndighetenes øyne ved å søke om utreisevisum for å flytte til Vest-Tyskland.
Men å sende en velutdannet person til Vesten er noe staten ikke tillater. Dermed straffes hun med forvisning til et knøttlite sykehus i en avsidesliggende landsby ved Østersjøen. Der utsettes hun for konstant overvåking og hyppige husransakinger av lokale Stasi-agenter. Det framstår som en underlig blanding av makabert og tragikomisk hvordan man behandlet mennesker.
«Petzold har skapt en fortettet fortelling om livet i et slikt system», skrev jeg etter å ha sett filmen første gang i Berlin. Jeg syntes Nina Hoss spilte Barbara så troverdig at man kjenner hvor umulig det er for henne å stole på andre, selv ikke på en kollega i det lille sykehuset, hvor vennlig han enn er.
Nå, etter mitt gjensyn med filmen, synes jeg hun er mutt i så mange scener at det blir litt kjedelig. Dessuten gås det så mye fram-og-tilbake i sykehusets korridorer og inn og ut til en pasient at det røyner på tålmodigheten. Hvorfor er nå han med? Under andre visning oppdager jeg det: Regissøren trenger å få sendt Barbara av sted i et privat møte med en kollega. Men slike manustekniske grep er ikke gode nok hvis det egentlig blir handlingsfyll.
Vel vel. Du ser filmen med friske øyne. Forhåpentligvis ligner det mest på min førstegangsopplevelse.