"Mr. Nobody": Kanadisk-belgisk-fransk-tysk sci fidrama. 2009. 2 timer, 20 minutter. 15 år. Regi: Jaco Van Dormael. Med: Jared Leto, Sarah Polley, DianeKruger, Lin Dan Pham, Rhys Ifans.
Det verste som skjedde oss etter utdrivelsen varrelativiteten. Helt til slutten av 50-tallet trodde vi at Gud rår, og at altsom skjer, har en mening. Oversvømmelser hadde en mening. Folkemord hadde enmening. Spebarnsdødelighet var en del av den guddommelige planen for terrarietJorden, der forsynet eksperimenterte med kunstig intelligens som var nestenhelt lik mesteren sjøl, akkurat som når vi spiller Super Mario.
Så kom relativiteten. Jeg går ut fra at den startet i etgymnasiesamfunn blant duffelkledde sosialister tidlig på sekstitallet. Ut avUniversets gigantiske behov for mer visdom trakk de slutningen: "Hvis mormi ikkje hadde slått kneet på Hommersåk-toget i 1944, ville hu aldri ha settnår far min svartebørsa tobakk ved Larsens låve, og så ville eg aldri blitt te."
Hvis tante hadde hatt tiss, ville hun vært onkel.
Sånn er "Mr. Nobody". Den mistenkeliguforanderlige skuespilleren Jared Leto spiller et menneske som egentlig ikkefinnes i eksistensiell forstand, siden hele hans liv består av uberegneligetilfeldigheter. I "Sliding doors" er det Gwyneth Paltrow som løperetter toget og får to skjebner. I "Mr. Nobody" forsøker den lilleLeto å ta igjen togvogna med mor da skilsmissen rammer — men kanskje mister hanskoen, og da forandrer livet seg.
Som barn ser han tre forskjellige småjenter ved veien. I treuransakelige voksen-dimensjoner blir han gift med alle tre. Kjedelig har handet overalt.
Det er antakelig filmens egentlige budskap, i ironiskavstand fra regissørens jålete pubertetsfantasi: Er du først kjedelig, så fårdu et kjedelig liv uansett om du når bussen eller ikke.
Regissøren Jaco Van Dormael er en ubetydelig belgier somstrever forferdelig med å skjule at han har laget noe rotete fyllerør utenverken hjerte eller forstand. Nobody er en gammel mann som blir den siste somdør av alderdom på jorden, men denne oppsiktsvekkende sci-fi-påstanden blirpoetisert vekk i en så uttværa utydelighet at du syns du kan høre GeorgeHarrison jamme med Ravi Shankar.
Verst er det at de livene som forvanskeren Dormael dikterfor sin landflyktige tids-anarkist, egentlig ser ut som fragmenter av søtesåpeoperaer. Følelsen av formiddags-TV sniker seg på ganske tidlig ihandlingen, og hendelsene reflekterer ikke tilværelsens gåter, men densuhelbredelige trivialitet. Noen filmer har for svak struktur til å bære vektenav ingenting. Sånn er denne.
Følg meg på Twitter: @arilabra